| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Olaf Liljekrans, 1. versjon
ført i pennen av Vigdis Ystad
OPPFØRELSE
Ved et møte i direksjonen for Det norske Theater i Bergen ble det 11. desember 1856 vedtatt at Olaf Liljekrans skulle oppføres på teaterets stiftelsesdag 2. januar 1857. Et senere møte 24. desember avgjorde at det også skulle spilles 4. januar (UBB Ms. 230b/26). Siden Ibsen selv stod som forfatter, fikk han det fulle ansvar for rollefordelingen og oppsetningen. Kirsten Liljekrans ble spilt av Maria Sørensen, hennes sønn Olaf av Jacob Prom, Arne fra Guldvik av Johannes Brun, hans datter Ingeborg av Janny Isachsen, Hemming av Harald Nielsen, Thorgjerd av Andreas Isachsen og Alfhild av Louise Brun (UBB Ms. 230b/27; Blanc 1884, 213). Ibsen selv laget en rekke rolle- og kostymetegninger, og noen av disse gjengis på s. xx. Hans regiopptegnelser er bevart og viser hvordan han tenkte seg teksten oppført (UBB Ms. 230b/30).
Som forfatterhonorar mottok Ibsen 100 spesidaler, en betydelig sum sammenlignet med at hans årlige gasje ved teateret var 300 spesidaler (UBB Ms. 230b/2).
Til urpremieren 2. januar 1857 var det komponert musikk av Ferdinand Giovanni Schediwy (TarkUiB NT39en og 40en). Partituret mangler ouverture. Det består av i alt ti nummer: Ingeborgs sang «Herr Hjalmar», åtte korsanger og en melodramatisk Andante quasi larghetto for orkester. Klaveruttog av komposisjonen gjengis i Ord- og sakkommentarer ved de enkelte sangtekstene, og teksten til notene er hentet fra partituret.
Publikum stilte store forventninger til premieren. Allerede om formiddagen 2. januar var alle billetter solgt, og «det skal kun have været den Stærkere, som formaaede at bane sig Adgang til Billetkontoiret»
(Anonym 1857c, Bergensposten 4. januar 1857).
Ibsen forsøkte også å få stykket antatt ved Christiania Theater, og forteller i brev til Paul Botten-Hansen 17. april 1857 at han har sendt teksten til teatersjefen Carl Peter Borgaard uten å ha mottatt noe svar på henvendelsen (opplysningen gjentas i brev til Botten-Hansen 28. april 1857).
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Olaf Liljekrans hadde urpremiere 2. januar 1857. Etter teppefall ble forfatteren «af Publikum hædret med Fremkaldelse»
(Anonym 1857c, Bergensposten 4. januar 1857). Han «kom frem blek, mager og med sort helskjeg»
(Grønvold 1925, 140). Men Olaf Liljekrans utløste ingen jubel hos publikum. Den andre og siste oppførelsen fant sted 4. januar, og da var «Publikum mindre talrigt, og kun sparsom Applaus hørtes ved Teppets Fald»
(Anonym 1857b, Christiania-Posten 10. januar 1857). Femti år etter oppførelsen erindret Peter Blytt at «Vistnok blev det modtaget med Velvillie», men stykket «blev lidet forstaaet, slog ikke til, og Publikum […] forlod det i kjølig Stemning»
(Blytt 1907, 12).
Anmelderen i Bergens Tidende fant første akt langtekkelig, men til tross både for dette og for «det Overspændte, Anmelderen troede at finde i anden Akt, havde dog den deilige Versifikation og de ofte underskjønne poetiske Billeder tiltrukket hans Opmærksomhed i høi Grad»
(B. 1857). Det ble innvendt at konfliktløsningen i tredje akt var for sterkt foregrepet tidligere i stykket. Tittelrollen i Olaf Liljekrans ble i en senere omtale i Bergensposten 5. mars 1857 karakterisert som en meget vanskelig oppgave for en skuespiller, over rollen lå «forunderlige Taageslør, hvilket vi faa overlade til Digteren alene at gjennemskue»
(Anonym 1857d).
Christiania-Postens anmelder (den anonyme forfatteren av et «Brev fra Bergen») mente at Ibsen hadde to intensjoner med stykket: Dels å vise en ung kvinnes utvikling gjennom «forskjellige Livsstadier, Overgangen fra det oprindelige nave Standpunkt gjennem Kjærlighed, Gjenvordighed, Kamp og Forhaanelse til middelbar Bevidsthed og Opfatning af sin Bestemmelse», dels å fremstille en konflikt mellom «Idéen og Virkeligheden». Anmelderen fastslo at oppførelsen ikke var «tilfredsstillende […] den kritiske Del af Publikum […] fandt Adskilligt at udsætte og Dadle». Noen av innvendingene gjaldt manglende enhet, for mange utvendige effekter (for eksempel de samtidige effektene av lyn og torden, orgel og salmesang, likferd, bryllupsgilde og ildebrann i slutten av annen akt) og svakheter ved persontegningen. Likevel anså han at «ogsaa i ‹Olaf Liljekrans› viser [Forfatteren] sig i Besiddelse af en sjelden Magt over Sproget og et afgjort Talent for det Lyriske». Dekorasjoner, drakter og scenografi ble også rosende omtalt (Anonym 1857b). Aftenbladet bragte et annet korrespondentbrev fra Bergen (27. januar 1857), der signaturen «n-s» talte om «alt det Virvar, som forekommer» i stykket og sa at «den Dom, jeg vilde komme til at fælde, [ikke vilde] blive synderlig gunstig for Forfatteren». Også her ble det gitt ros for «det rige, poetiske Væld», men samtidig rettet kritikk mot forfatterens manglende «Menneskekundskab og Verdenskundskab»
(Danielssen 1857).
Ibsen selv skrev 8. februar et skarpt svar på innvendingene i Aftenbladet. Han rubriserte korrespondentbrevet fra «n-s» som «Thevandspassiar og Privatvrøvl», og mente det var fullt av ubegrunnede påstander. Men «enhver løs Paastand, offentligt fremsat, bør ogsaa offentligt begrundes»; derfor forlanger Ibsen et svar på sitt innlegg. Ibsen har særlig reagert på påstanden om «Virvar», og skriver:
I Kunsten saavelsom i Literaturen gjelder nemlig intet «Hvad», men kun «Hvorledes», og ad den fortællende Vej vil De saaledes aldrig kunne klare Dem; Grunde maa De opdrive […] ifald De ikke vil staa som En, der kun farer med løs Snak og som havde gjort klogest i at tie stille (Ibsen 1857).
Det er ikke funnet noen egentlig kritikk av musikken til Olaf Liljekrans, men anmelderen i Bergens Tidende 4. januar 1857 nevner den:
Et Chor af en først spændende, siden ængstende og næsten endeløs Længde høres bag Scenen; den gamle Spillemand kommer spøgelsesagtig op i Baggrunden og forsvinder igjen, uden at han har ladet en Lyd høre. Choret vedvarer – det Hele kanske i ti Minutter; Scenen forbliver tom, – – Endelig! Et Tog kommer ind fra Høire (B. 1857).
Musikkens dramatiske kontrast mellom ulike følelser er ikke oppfattet, og det fremgår at anmelderen finner scenen temmelig kjedelig.
